Deler av Livet

22. okt, 2020


Ikke sant? Dette tenker du sikkert ofte, hvis du er sånn som jeg var i 2012.


Jeg lå på sofaen, orket ingenting, grein av den minste påkjenning, ble rørt av alle som viste meg omsorg, men hadde null energi. Jeg hadde mange fortvilte tanker den gangen, for jeg var jo ikke en sånn som bare lå på sofaen. Jeg var jo en som vanligvis hadde overskudd til alt og alle. Og jeg var ikke en sånn som var sykemeldt over lang tid, og måtte gå på NAV!


Dette er en periode i livet som jeg ikke vil tilbake til, og som jeg ikke «unner min verste fiende». Jeg skammet meg rett og slett for at jeg var så udyktig på alle områder.
Jeg hadde ikke energi til å smøre meg ei brødskive en gang, og fikk hjelp av familien til å ordne med innkjøp, husarbeid, og middags-laging.


Aller minst orket jeg å gå tur, og hvis jeg likevel en sjelden gang klarte å kjempe meg til å gå en runde på 200 meter, så føltes det som jeg hadde blytunge vekter på skuldrene.
Jeg trodde «min tid» var kommet, alvorlig talt, og at dette skulle ende på verst tenkelige vis.


Det gikk et par år, til jeg følte jeg var helt «meg selv» igjen, og det takket være mye gode samtaler, profesjonell hjelp og gode råd til hvordan man tar bedre hensyn til sin egen kropp, og ikke minst; sitt eget tankesett. Jeg fulgte rådene, og synes jeg i dag befinner meg i en mye bedre tilstand totalt sett.


Dette kan bli deg, om du nå sitter og tenker på alt du ikke får gjort, alt du ikke orker, alt som er trist og tungt, hvis du bare velger å få hjelp til å finne DIN vei her i livet. Det er HÅP! Det finnes MULIGHETER! Du må bare være åpen for at du trenger hjelp til å komme på rett spor igjen.


Det er ikke farlig å ha det vondt, men det kan bli verre hvis du velger å ikke gjøre noe med det. Ønsker ikke at du, som leser dette nå, skal bli skremt på noe som helst vis, men jeg vet at det finnes HJELP til SELVHJELP, og det er mange aktører som tilbyr dette. Jeg er en av dem, og har et brennende ønske om å hjelpe til.


Ta deg selv på alvor, og gjør et viktig valg i dag!

13. jul, 2020

Da jeg var liten, var jeg veldig sjenert, og syntes det var flaut når noen så på meg. Jeg lærte tidlig at jeg ikke skulle gjøre så mye ut av meg, skulle være snill og grei mot alle og høre på det de voksne sa til meg. Og jeg syntes det var helt greit, at foreldrene mine oppdro meg på en slik måte, at vi ikke skulle gjøre skam på dem. Og de var veldig gode foreldre, ga oss den tryggeste oppveksten man kan tenke seg, og vi fikk dekket behovene våre. Så dette er ikke en klage på min oppvekst.

Men trening i å se verdien i seg selv, var fremmede tanker, selv for våre foreldre tror jeg. Slike ting, som mange er seg bevisste i dag, var ikke tema den gangen, i alle fall ikke der jeg kommer fra. Der var det Janteloven som rådet.

I dag lærer man allerede i barnehagen at det er viktig å være bevisst på seg selv, sine verdier og å sette sine egne grenser, men mange synes fortsatt dette er vanskelig.

Som 10-åring fikk jeg begynne å ta piano-timer, for jeg hadde et talent der. Det sitter faktisk langt inne å si at jeg hadde/har talent også, for det blir å skryte på seg noe som kanskje ikke er sant! Ref. Janteloven igjen: «Du skal ikke tro at du er noe», og «Du skal ikke tro at du duger til noe».

I dag er jeg en voksen kvinne, og man skulle tro at jeg visste bedre, og at det å bli lagt merke til vil være bra, i alle fall hvis jeg har gjort noe som er bra ,-). Men det ligger noe i ryggmargen min fra barndommen, som gjør at det fortsatt ikke er så lett.

Er det flere som har det som meg? Kjenner du at du strever med å prestere, fordi det er andre som vil komme til å «se på deg»?

 

4. jun, 2020

Det er når ting går på trynet, at du virkelig kjenner at du lever, sies det. Men det kjentes ikke sånn ut for meg da jeg møtte veggen.

Jeg hadde ikke energi nok til å tenke såpass at jeg levde, og jeg ville nok på de verste dagene helst ikke levd.

Uffda, det kjennes fjernt å tenke på dette nå, men virkeligheten var slik den gangen, og jeg er glad jeg lever i dag.

Det som var bra med den tiden, er tiden etterpå. For jeg gjorde mange erfaringer, som har gitt meg et bredere syn på livet, og som gjør at jeg kjenner på en større raushet for ting som skjer med meg.

Du har sikkert oppdaget at du har utvilket deg over tid du også? Men at du stagnerer akkurat i den tiden du har det vondt med deg selv?

Og hvis du nå er midt i en fase der du ikke orker å gjøre noe som helst, og begynner å gruble, og tenke på ting du klarte å gjøre før, men ikke nå lenger…?...

Da har jeg ett råd:

Ikke tenk på det som var før, eller det som skal komme, men FANG ØYEBLIKKET, AKKURAT SLIK SOM DET ER NÅ. Hva er det du ser og hører rundt deg akkurat nå?

30. mar, 2020

Jeg antar du er bekymret i disse dager, enten i små eller større doser, men jeg håper du ikke lar disse bekymringene ta helt overhånd over hverdagene dine?

Selvsagt er vi bekymret på vegne av alle dem som er i utsatte grupper, og som vi ikke ønsker skal bli smittet av Corona-viruset. Mange får også økonomiske bekymringer på grunn av jobb-situasjonen som endrer seg. Og det finnes nok mange flere bekymringer også der ute, men vi trenger ikke liste dem opp her.

Er du likevel en av dem som bare MÅ lese nyheter hele dagen, for å se hvor høyt tall kommunen din har fått av smittede, og som bare MÅ ha med deg siste nytt om hvem som har brutt restriksjonene som regjeringen har satt? 

Dette kan i verste fall være begynnelsen på en depresejon, så vær oppmerksom på dette! Det er ikke for å skremme at jeg skriver dette, og heller ikke for at du skal lukke øynene for realitetene, men det er SÅ viktig at du også holder fokus på det som er positivt!

Stopp opp et lite øyeblikk nå, og reflekter for deg selv; HVA FYLLER DU PÅ MED?

Kan du se for deg minst én ting som gir deg positiv energi hver dag?

Det er jo deg som styrer hva du vil ha fokus på, hver dag......ikke sant?